Hånden til Herren var med ham: Å prise Jesus i våre liv - Lukas 1:57-66

Video

Lukas’ fortelling fortsetter med beretningen om døperen Johannes’ fødsel. Hendelsen følges av stor glede og de overnaturlige tegn og menneskelig lydighet som skulle prege de troende i de følgende år.

Lukas skriver for å gjøre poenget om hvor stor Johannes kom til å bli. Hans foreldre visste dette på grunn av den englebudskapet og de konsekvenser Sakarias hadde lidd. De trodde dette, og på en forpliktet måte. Viktigheten av Johannes’ tjeneste som Kristi forløper blir demonstrert gjennom hendelsene i denne teksten. Gud bruker disse menneskene til å gjøre en stor sak ut av Johannes, som til sin tid vil gjøre en stor sak ut av Jesus.

Etter Sakarias’ og Elisabets eksempel, hvis vi vil bli brukt av Gud og vil glorifisere Jesus, kan vi følge deres eksempel, slik at våre liv kan løfte opp og forkynne Jesus til en verden som så desperat trenger Ham.

Tre eksempler i vår tekst som direkte virker til å glorifisere hva Gud har gjort i Sakarias’ og Elisabets liv. Disse eksemplene har enkle og direkte anvendelser for oss i dag. Punktene er ikke lineære, men jeg har trukket dem sammen.

Det første eksempelet vi ser er deres lydighet mot engelens instruksjon.

I. De adlyder Gabriels påbud.Gabriel hadde sagt til Sakarias at hans barn skulle hete Johannes. Når det kom til stykket, var både Elisabet og Sakarias lydige mot den instruksjonen.

a. Elisabet initierer denne lydigheten ved å protestere mot familiens konsensus – familien hevder at han skulle hete Sakarias. Det ser ut til at dette var en vanlig praksis blant det jødiske folk. 1) Familiens deltakelse i navngivingen var historisk vanlig. 2) Å gi nyfødte navn etter familiemedlemmer er en utbredt tradisjon som mange kulturer deler med israelerne i det første århundre. Elisabet protesterer mot å gi ham navnet Sakarias og sier at han skulle hete Johannes. Tilsynelatende hadde Sakarias formidlet Gabriels pålegg til henne, eller kanskje Ånden hadde gitt henne særlig innsikt. Familiens forvirring over hennes insistering får dem til å vende seg til Sakarias.

b. Sakarias følger opp – med hånden signaliserer han og ber om en skrivtavle for å kommunisere barnets navn.

Poenget er at de adlyder Gabriels påbud når de gir sitt mirakelbarn navnet Johannes.

Vi bør alltid søke å være lydige mot Skriftens og Åndens påbud.

Så det første eksempelet vi ser er at de er lydige mot instruksen. Det andre eksempelet de demonstrerer er viljen til å følge sannhet fremfor tradisjon.

II. De følger sannheten fremfor tradisjon. Denne lille konflikten om navnekonvensjoner fremhever valget Sakarias og Elisabet gjør om sannhet fremfor tradisjon. Folket, familie og venner, ønsket å kalle barnet Sakarias, og det er ikke i seg selv noe galt med det som tradisjon; imidlertid strider det imot Gabriels direkte instruksjon – den sannhet Gud hadde åpenbart for dem.

a. Først tar Elisabet opp saken. Hun var ikke interessert i å følge konvensjonen, men Guds åpenbaring.

b. Så bekrefter Sakarias at hun har rett. Engelen hadde sagt dem hva de skulle gjøre, og det var viktigere enn familietradisjonene.

Denne lydigheten hos dette paret er grunnlagt på den sannhet Gud åpenbarte, i motsetning til deres familiære og kulturelle tradisjon.

Det finnes mange harmløse eller til og med gode tradisjoner. Men når Guds sannhet og tradisjon er i konflikt, er det bibelsk å følge sannheten. Tradisjonelt har dåp blant mange blitt forstått som aspersjon eller overøsning, og den har også blitt anvendt på spedbarn som ikke kan uttrykke omvendelse og tro. Sannheten viser oss noe helt annet i Bibelen.

Nøkkelanvendelsen er å følge Skriften fremfor tradisjon. Ikke opphøy tradisjon over sannhet, eller la tradisjon nøytralisere sannheten. Det er hva Jesus snakket om i Matteus evangeliet.

III. Guds innflytelse var tydelig i hendelsene rundt Johannes’ fødsel.

a. Elisabet fikk barn i høy alder. Hun var over den alderen der dette burde vært mulig. Likevel er alt mulig med Gud.

b. Sakarias kan igjen tale. Gud helbredet Sakarias’ stemme. Dette er viktig av to grunner. 1) Gud hadde lovet at dette skulle bli rettet. 2) Det sto som et kraftfullt tegn på hva Gud gjorde, og det var dette folk tok med seg fra det.

Gud forandrer oss (2 Kor 5:17). Vi er nye skapninger i Kristus, og Den Hellige Ånds verk bør være synlig. Beviset i vårt liv bør tale som en basun om Guds godhet og kraft.

Konklusjon

Hva er det store målet med denne historien?

«Og det kom frykt over alle som bodde der omkring, og i hele fjellandet i Judea talte de med hverandre om alt dette som hadde hendt. Alle som hørte om det, la seg det på hjertet, og de sa: Hva skal det da bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham.» (Lukas 1:65–66) 

Folk som hører om dette tar det til sitt hjerte. De legger det på sitt hjerte og overveier bevisst hva slags barn dette ville bli! Sakarias’ og Elisabets trofasthet mot Guds instruksjon, Guds sannhet, og Guds gjerning pekte andre mot det vidunderlige verk som Gud var i ferd med å utføre.

Må vi søke det samme i våre liv. At vår lydighet mot Gud, vår trofasthet mot sannheten, og Guds utvirkning i våre liv er brennende signaler som peker på Frelseren.

Er du lydig?Søker du sannhet?Er Guds berøring tydelig i ditt liv?