Denne dag er dette Skriftord oppfylt: Jesu forkastelse i Nasaret – Del 2

Video English

Lukas 4:21-32

21 Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.

22 Alle ga ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn. Og de sa: Er ikke dette Josefs sønn?

23 Da sa Jesus til dem: Dere vil sikkert si til meg dette ordspråket: Lege, leg deg selv! Alt dette som vi har hørt er skjedd i Kapernaum, gjør det også her på hjemstedet ditt!

24 Men han sa: Sannelig sier jeg dere: Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted.

25 Sannelig sier jeg dere: Det var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød over hele landet.

26 Men ikke til noen av dem ble Elia sendt, bare til en enke i Sarepta i Sidons land.

27 Og mange spedalske var det i Israel på profeten Elisjas tid. Men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman.

28 Alle i synagogen ble fylt av harme da de hørte dette.

29 De reiste seg og drev ham ut av byen, og førte ham ut mot pynten av det fjellet som byen deres var bygd på, for å styrte ham utfor stupet.

30 Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort.

31 Han dro ned til Kapernaum, en by i Galilea, og lærte dem der på sabbaten.

32 De var slått av undring over hans lære, for hans tale var med myndighet.

Jesus har nettopp forkynt budskapet om at Han er den lenge forventede Messias for folket i sin hjemby. Han har gitt denne informasjonen fra Skriftene med slik klarhet og kraft at folket i stor grad er overbevist om at det Han sier, er riktig. Likevel liker de bare ikke tanken på at det er Ham. At denne mannen, Josefs sønn, som de har kjent og sett vokse opp, er Messias.

Som Ryle bemerket: «Dette uttrykket viser oss i hvilket lys vår Herre ble betraktet i Nasaret, og hvor lite de mirakuløse omstendighetene omkring Hans unnfangelse og fødsel var allment kjent.» Man kunne tilføye, angående den siste uttalelsen, hvor lite de trodde på det de faktisk visste, slik Jesu svar synes å indikere.

Lukas utvikler egentlig ikke dybden av deres vantro og mangel på respekt slik Matteus og Markus gjør. (Matt 13:54-58; Mark 6)

«Og han kom til sitt eget hjemsted, og han lærte dem i deres synagoge, så de undret seg og sa: Hvor har denne mannen denne visdommen og disse kraftige gjerningene fra? Er ikke dette tømmermannens sønn? Heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Joses og Simon og Judas? Og hans søstre, er de ikke alle hos oss? Hvor har han da alt dette fra? Og de tok anstøt av ham. Men Jesus sa til dem: En profet er ikke uten ære uten i sitt eget fedreland og i sitt eget hus.» (Matteus 13:54-57)

«Og han dro bort derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene hans fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av undring og sa: Hvor har denne mannen dette fra? Og hva er dette for en visdom som er gitt ham, så slike kraftige gjerninger skjer ved hans hender? Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon? Og er ikke søstrene hans her hos oss? Og de tok anstøt av ham.» (Markus 6:1-3)

Kraften i deres vantro blir mer tilstrekkelig fanget opp i disse parallelle tekstene. Det lå hån i deres hjerter og tale. Det er viktig fordi det Jesus svarer på, ikke er oppriktig undersøkelse, men arroganse og dårskap.

Jesus forklarer at denne reaksjonen av vantro er normal blant mennesker som er kjent med profeten, og at dette delvis er grunnen til at andre mottar velsignelser. Han gir eksempler fra Israels historie, hvor de forkastet profetene, og en velsignelse ble gitt til noen andre.

Fortroligheten med Jesus fikk Hans naboer til å forkaste Ham, og da Han påpekte dette, forsøkte de å drepe Ham.

Så mange av problemene i jødedommen på Jesu tid skyldtes at de hadde utviklet dette systemet av religiøsitet uten å ha sanne hjerter for Gud. De systematiserte sin spiritualitet og antok arrogant at fordi de hadde «rett», spilte deres forhold til Faderen ikke lenger noen rolle. Dersom vi ikke er forsiktige, kan vår fortrolighet med sannheten og Guds ting føre oss til den samme typen arrogante og apatiske forkastelse av en virkelig vandring med Herren. Vi kan komme til å stå med en systematisert religion, men uten noen virkelig forståelse av eller tro på Frelseren og Hans evangelium.

Del én av fortellingen endte med deres hånlige vantro i vers 22, og del to utfolder seg når Jesus forklarer deres problem for dem.

I. Forkynnelsen av sannhet (vs 23-27)

Jesus svarer på deres vantro med en enkel uttalelse og en illustrasjon av sannhet.

A. Dere kommer til å høre om de miraklene jeg gjør, og dere kommer til å ønske noe av det jeg har. Dere vil si til meg: «Lege, legg deg selv.» Dette er ikke et bibelsk ordspråk, men et dagligdags ordspråk som var ment å uttrykke at man burde ta vare på sine egne. Jeg trodde kanskje at Han hentydet til korset og dem som utfordret Ham til å komme ned, men de følgende versene stemmer ikke overens med den tanken. Det bedre forslaget, som en kommentator bemerker, er at de kanskje ville akseptere Ham dersom Han gjorde de miraklene de hadde hørt om.

Det er et selvopptatt og selvtjenende ordspråk, hvor de forventet særskilte privilegier fordi Messias tilhørte deres egen krets.

Videre ligger det en forståelse i dette om at de ikke kommer til å få det de søker etter. De kommer ikke til å få det, fordi deres ønske handler om fordel og ikke om tro.

B. Jesus fortsetter med å forklare at feilen hos Hans naboer ikke er sjelden eller unik, men noe som deles av alle mennesker. Det er en tilbøyelighet til å overse dem vi er kjent med. For hva sier Han? Ingen profet blir godt mottatt i sitt eget fedreland. I Matteus 13 og Markus 6 bruker Han ordene «uten ære». Tanken er at en profet ikke blir gitt den respekt som tilkommer ham av dem som kjenner ham best.

Det er det som skjer med Jesus.

Det er hovedlæren i den bredere teksten. Som det gamle ordtaket sier: “Familiarity breeds contempt.” Så sier Jesus: «En profet er ikke uten ære uten i sitt eget fedreland og blant sine slektninger og i sitt eget hus.» (Markus 6:4)

C. Jesus illustrerer denne sannheten med to fortellinger fra Israels historie.

1. Elia og enken i Sarepta. (Vs 25-26; 1 Kong 17:8-16)

Var det ingen enker i Israel? Jo, selvfølgelig! Men de tilba ikke Gud. I stedet ble kvinnen som stod utenfor Abrahams ætt, men som var villig til å lyde Guds ord, reddet.

2. Elisa og Na’aman. (Vs 27; 2 Kong 5)

Var det ingen andre spedalske? Jo, selvfølgelig! Likevel var det syreren, en hedning som ikke kjente Gud, men som var villig til å tro sannheten, som ble helbredet.

Likegyldigheten hos jødene i det første århundre frembrakte den samme døde og tomme religionen som avgudsdyrkelsen hos deres forfedre hadde gjort.

To punkter til anvendelse.

1. Vi kan bli så fortrolige med Bibelens fakta og vår lære at fruktene og kjennetegnene ved sann åndelighet blir foraktelige. Ingenting slår sprekker i fasaden til en kalket grav som den rene og oppriktige tilbedelsen hos en sann troende. Fakta og tall er ikke et mål i seg selv. Vi trenger å kjenne Bibelen slik at vi kan kjenne Gud. Akademisk oppnåelse, selv om den er verdig vår tid og oppmerksomhet, er ikke målet. Å kjenne Gud gjennom en vandring med Sønnen Jesus er målet.

2. Besettelsen av tegn og under har alltid eksistert. Mennesker elsker det mystiske. Ikke bli så distrahert av mysteriet, tegnene og miraklene at du overser tegn-giveren, mirakelgjøreren.

Så forkynner Jesus sannhet, og deretter ser vi …

II. Trusselen om død (vs 28-30)

Folket i synagogen tok sterkt anstøt av det Jesus sa, og Bibelen forteller oss at de ble fylt av vrede. (vs 28) Ordet vrede bærer tanken om voldsomt sinne, eller det vi kunne kalle å miste besinnelsen. Ofte er det forbundet med voldelig handling, slik det er i denne teksten. De fører Ham opp på en stor høyde med den hensikt å styrte Ham ned i døden under. (vs 29)

Hvorfor er de så sinte? Vi kunne gi flere grunner, slik Albert Barnes gjorde, men jeg vil nøye meg med tre. Jeg vil foreslå at de ble så sinte på grunn av:

A. Selviskhet – de ville ha miraklene.

B. Stolthet – Jesus forteller dem at de ikke er verdige til

a) Ham, b) Hans kraft, c) Hans helbredelse på grunn av deres vantro.

C. Fordom – de hater tanken på at de som står utenfor Abraham, skal bli mottakere av ting som de selv er utelukket fra.

Hver av disse syndene er overtredelser som vi lett kan falle inn i, ikke nødvendigvis med hensikt, men ganske enkelt ved vår eksistens. Vi må vokte våre hjerter mot den naturlige tilbøyeligheten til slik synd.

Til tross for byfolkets hensikt unnslipper Jesus. (vs 30) Dette kan ha vært en mirakuløs handling, eller det kan ha vært at Han brukte sin overtalelsesevne til å avholde dem fra en så ond og forhastet handling. Uansett blir deres vrede satt til side, og Jesus går videre.

Syndene hos dem i Jesu hjemby var synder som oppstod fra en apatisk fortrolighet med sannheten. Derfor kan også vi være utsatt for denne graden av indre uro. Hver enkelt av oss har kapasitet til stolthet, selviskhet og fordom. Vi må være forsiktige slik at vi, i det å ha rett, ikke lar disse tingene bli avguder.

Når vi blir konfrontert med våre synder, må vi ikke gjøre som nasareerne gjorde og grave oss enda dypere ned. Som det gamle ordtaket sier: “don’t shoot the messenger.” Det betyr at når du får dårlige nyheter, må du ikke straffe den som bringer budskapet. Hold hjertet ditt i et forhold til Gud, slik at når Han konfronterer deg med synd, blir du ikke vred, men heller gjør den nødvendige korrigeringen.

Jesus fremsetter sannhet, Han møter livsfare, og til slutt …

III. Utvidelsen av tjenesten (vs 31-32)

Disse versene representerer enda et skifte, bort fra Nasaret og inn i Jesu videre tjeneste. Det er imidlertid viktig å merke seg at mye av resten av kapitlet utvikler seg på en måte som beviser Jesu første påstand i vers 21. Han viser gjennom sine handlinger og sin undervisning at Han er den forventede Messias. Legg merke til disse to sidene ved dette.

A. Folket i Kapernaum er forundret fordi Han underviste med Guds autoritet og kraft. De hadde overlevd i en tid med død religion og kald formalitet. Men Jesus bringer dem liv og kraft.

B. Han underviser ikke bare med kraft, men Han bringer også bevis på sin kraft. Han helbreder og utfrier mennesker fra sykdom og ondskap.

Å ikke tro på Jesus og vandre med Ham er deres tap, om dere vil. Andre vil høre. Andre vil tro. Andre vil erfare nytt liv i Kristus. Så lytt til budskapet i Guds Ord. Lytt til Ånden som kaller deg til Kristus. Tro på Jesus og vandre med Ham. Ikke vær som disse nasareerne. Gud gjør Seg selv kjent i verden gjennom forkynnelsen av Sitt Ord. Forsøm det ikke.

Konklusjon

Avslutningsvis, da Jesus åpenbarte Seg selv, Sannheten, Livet og Veien, forkastet de som var mest fortrolige med Ham, Ham. Faktisk gjorde det Han sa dem så sinte at de var klare til å drepe Ham.

Ikke bli så blindet av din religion at du går glipp av en vandring med Kristus.

Ikke bli så blindet av din erfaring at du går glipp av evangeliets sannhet.

Kristen, vandre med din Frelser. Ikke slå deg til ro med død formalitet fordi det er velkjent.

Ikke-troende, stol på Kristus til frelse i dag. Mennesker har sviktet deg. Død religion har forvirret deg. Men Jesus døde for deg. Du kan bli frelst. Omvend deg og tro evangeliet.

• John Charles Ryle, Expository Thoughts on the Gospels: Luke (1858; reprint, accessed viaSwordSearcher Bible Software), “Lu 4:22.”

• “The Jews of Nazareth, after the first moment of surprise and admiration at Jesus' words, evidently looked at him with scorn and unbelief. That poor Carpenter their glorious expected Messiah! As for the marvellous deeds reported to have been done in Capernaum, they did not believe in them; at least why did he not here, in the neighborhood of his own home, something of the same kind? If they could see with their eyes marvels worked by him, then perhaps they might accept him as Messiah.” Henry D. M. Spence-Jones and Joseph S. Exell (eds.), The Pulpit Commentary (London, c. 1890), “Commentary on Luke 4:23”, accessed via SwordSearcher Digital Bible Software.

• "1st. They saw that the cases applied to themselves, because they would not receive the miraculous evidences of his mission. 2nd. That he would direct his attention to others, and not to them. 3rd. That the Gentiles were objects of compassion with God, and that God often showed more favour to a single Gentile than to multitudes of Jews in the same circumstances. 4th. That they might be worse than the Gentiles. And, 5th. That it was a part of his design to preach the gospel to the Gentiles, and not confine his labours to them only." Albert Barnes, Notes on the New Testament, Explanatory and Practical, (n.p., 1832-72), Lu 4:28. Accessed via SwordSearcher Bible Software. See Gill, Ryle, and JFB for more on this.