Djevelen sa til Ham: Jesu Fristelse

Video English

Lukas 4:1–13

Etter Jesu dåp blir Han ledet bort fra Jordan ut i ørkenen for å møte fristelse. Vers 2 legger frem denne sammenhengen, og de tre spesifikke fristelsene gjennom resten av avsnittet synes å komme etter disse førti dagene.

Poenget med teksten er at Jesus møtte alle slags fristelser fra djevelen, men stod imot og forble syndfri. Lukas, så vel som Matteus, gir tre av fristelsene for særskilt analyse. Fristelsene som er nedtegnet her er ordnet på en bestemt måte. Satan ønsker at Jesus skal tilrive Seg Gud Faders myndighet, og han tilbyr Ham tre måter å gjøre det på.

MERK: Det er nettopp dette djevelen gjorde med Adam og Eva. Ja, de var ulydige mot Gud, og det var galt, men det virkelige onde var forsøket på å gjøre seg selv til Gud.

Photo by AHMAD BADER on Unsplash

Fristelsene Jesus møtte i dette avsnittet er representative i type og stil for de fristelsene du og jeg vil møte i vårt kristne liv, og mens teksten lærer oss meget om Kristi syndfrie karakter, fremsetter den også et eksempel på hvordan vi, lik Jesus, bør gjenkjenne og håndtere fristelser til synd.

De tre fristelsene slik de utfolder seg, åpenbarer noe om de mest forlokkende syndene i menneskets hjerte. Satan vet hva disse er, fordi han fikk Adam og Eva med dem for så lenge siden i hagen. Han håpet å fange Jesus med dem her i dette avsnittet også.

Hva er disse fristelsene?

I. Satan fristet Jesus til å forkaste Guds plan. (v. 3–4)

v. 3 - Fristelsen var å bruke Sin makt til å tilfredsstille Sine personlige behov. Jesus var sulten, men i Sin menneskelighet levde Han i full avhengighet av Guds Hellige Ånd. (Fil 2:6–9) Ånden hadde ledet Ham hit. Faderen hadde til hensikt at Han skulle lide denne prøvelsen og denne hungeren. Han visste dette, og derfor var fristelsen å forkaste Faderens forsyn og gå Sin egen vei. Å tilrive Seg Faderens myndighet.

v. 4 - Jesus siterer 5. Mosebok 8:3 og sier at mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord. Jesus åndeliggjør ikke det fysiske behovet. Han er virkelig sulten, og Hans fysiske legeme ønsket uten tvil virkelig mat, men sannheten Han uttrykker er at alt liv blir opprettholdt og bevart ved Guds store forsyn. Vårt eget åndedrag er i Hans hånd, og det er ved Hans ord at vi fortsetter å leve og være til. (Apg 17:28) Jesus stolte på Faderen og forlot Seg på Ham for Sine behov. Han forsvarte Seg med 1) Skriftene ved å sitere dem, og 2) Guds kraft som Han stolte på.

Hvorfor ville det ha vært synd å tale og gjøre steinene til brød?

A. Det ville være å la hunger, midlertidige omstendigheter, bestemt av Gud, herske over forpliktelsen til å følge Åndens ledelse.

B. Det ville være rotfestet i stolthet. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg trenger ingen andre til å skaffe denne maten. Jeg kan gjøre det selv. Noen ganger er selvavhengighet en synd.

C. Det ville forråde misnøye og mistillit til Faderen.

Hvor mange av syndene vi begår er basert på slike slags fristelser? Hvor mye lar vi nåværende omstendigheter overstyre bibelsk forpliktelse og overbevisning? Hvor ofte leder vår stolthet og uavhengighet oss inn i synd? Hvordan åpenbarer vår mangel på tillit og tilfredshet med Gud seg i syndene vi begår?

Satan fristet Jesus til å tre ut av Faderens vilje og vei, men Jesus, ved å bruke Guds Ord, stod imot fristelsen og rettet nøyaktig Seg Selv og leseren tilbake mot Guds forsyn.

II. Satan fristet Jesus til å tilegne Seg timelig herlighet på urett måte. (v. 5–8)

Den andre fristelsen er den jordiske makts og herlighets fristelse. Legg merke til dramatikken i hele hendelsen.

v. 5 – å ta Ham opp synes å antyde enten en åndelig reise, å forsvinne her og gjenoppstå på et annet sted, eller kanskje ganske enkelt en flyvende kraft som i vers 9, men i alle tilfeller ender de opp i eller på toppen av et fjell. Der viser Satan Jesus, uten tvil i en slags tidsbøyende visjon, «et rent fantombilde, et bedrag for synet, som han forsøkte å påtvinge Kristus», et stort og dramatisk syn av makten og herligheten til alle verdens riker. Forestill deg den scenen…

v. 6 – Makt er tanken om jurisdiksjon, eller en rett til å herske, og herlighet er tanken om ære, tilbedelse og pris. Satan sier at all denne myndigheten, all denne innflytelsen og kontrollen, og herligheten som følger med den, er han villig til å gi til Jesus. Og han sier: Jeg kan gjøre dette fordi det er overgitt til meg. Det ligger en antydning av legitimitet her. Satan ønsker at Jesus skal tro at han har dette med rette. At han ikke lurte seg til denne stillingen, eller at det ikke finnes begrensninger på hans makt. J.C. Ryle bemerket med rette følgende.

«La det bemerkes, at likesom djevelen lovet Eva rikelig: “I skal bli som Gud”, slik lovet han også vår Herre rikelig. Men likesom hans løfte til Eva var en løgn, slik var hans løfte til vår Herre et bedrag. Han lovet det som han ikke hadde makt til å gi. Han kalles utvilsomt “denne verdens fyrste”, men han har ingen makt til å gi herredømme over den uten Guds tillatelse.»

Han er en løgner og løgnens far. Så frekk er han at han ville forsøke å lyve for selve himmelens Gud. Enhver makt han hadde fått overgitt til seg, var ved det syndige menneskets forræderi i Eden og ved Faderens fortsatte tillatelse. Jesus var ikke i ferd med å falle etter den første Adams mønster, for Han var og er den siste.

Merk: Nå kunne vi si at Jesus stod imot dette fordi Han allerede visste alt dette, Han er klar over at Han en dag uansett vil være den rettmessige hersker over alt sammen, men Hans motstand er mer enn bare utsatt tilfredsstillelse. Det er tillit til Faderens plan. Det er kunnskapen om at det Faderen har for Ham er rett, og dette var galt.

v. 7 - Jeg elsker det Coke sa om dette.

«Vi kan merke oss fra dette verset at fristerens frekkhet er grenseløs: han lover rikelig det som det tilkommer Gud alene å gi; og til gjengjeld ber han om det som tilkommer Gud alene,—religiøs tilbedelse.»

Uten tvil var dette igjen en løgn, for når har djevelen noen gang gitt fra seg kontrollen til dem som ville gjøre det rette? Bli ikke bedratt, kjære kristne, djevelen gjør ikke tapsbringende avtaler.

v. 8 – Jesus svarer ved å befale Satan å vike bort, for Skriften sier at Gud alene er verdig og fortjener tilbedelse og tjeneste. Ved å gjøre dette siterer Han 5. Mosebok 6:13 og knytter de to tingene, tilbedelse og tjeneste, sammen. Vi gjør vel i å merke oss den forbindelsen. De to bør ikke skilles i vår tenkning eller funksjon.

Jordisk makt og herlighet har alltid hatt stor tiltrekning og fristelse for den kristne. Det er en vanskelig ting å balansere, for den trofaste kristne har visselig en plikt overfor sitt samfunn og Gud til å være en engasjert borger. Likevel må vi stadig være oppmerksomme på at vi ikke har byttet ut sann tilbedelse av Gud med et avgudsbilde av timelig makt og herlighet, for ved å gjøre det har vi med djevelen selv å gjøre.

III. Satan fristet Jesus til å fremstille guddommeligheten feilaktig. (v. 9–12)

Den tredje fristelsen Lukas nedtegner er den hovmodige fremvisningen av guddommelighet. Satan frister Jesus med denne stolte tanken at Han, som Guds Sønn, er så spesiell at Han kan gjøre hva som helst og at Gud vil beskytte Ham. Han ønsker at Jesus skal fremstille et falskt syn på Gud, et som fremhever prangende oppvisninger og billige kunststykker.

v. 9 – Satan bringer Jesus til et høyt punkt på templet. Ordet tinde betyr her visselig ikke den spisse toppen av et tårn slik det gjør i vår moderne bruk, men forstås best som en høy takkants rand eller et hjørne. I alle tilfeller er det en del av templet som var i stor høyde. Satan utfordrer deretter Jesus trassig til å kaste Seg ned, for å bevise at Han virkelig er Guds Sønn.

v. 10–11 – Satan forsterker sin utfordring ved å bruke Skriften, etter Jesu ord: det er skrevet. Legg merke til hva Satan gjør her.

A. Han bruker et avsnitt med tvilsom anvendelse på Jesus. (Sal 91) Det finnes en rett og en gal måte å anvende et avsnitt på.

B. Han ignorerer den bredere sammenhengen og isolerer verset for å fremme sitt poeng, ikke Skriftens poeng.

C. Han utelater en avgjørende setning, og ved å gjøre det forandrer han hele meningen med versene.

«For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot på noen sten.» (Salme 91:11–12)

Bildet er det av en person som går langs en fjellsti, og englene som bevarer dem fra å snuble eller falle. Det er ikke et bilde av noen som kaster seg fra et hustak!

Merk: Det finnes en sterk advarsel her mot dårlige prinsipper for bibelstudium. Satan misbrukte Skriftens tekst, og vi må være på vakt slik at vi a) ikke faller som offer for slikt bedrag og b) ikke anvender slike dårlige metoder for studium og tanke.

v. 12 – Jesus svarer igjen med Skriften og bruker Ordet til å rette opp misbruket av Ordet. Jesus bruker Skriftens samstemte vitnesbyrd til å bekjempe en feilaktig anvendelse.

Satan fristet Jesus til å misbruke Sin stilling som Guds Sønn for å vise Seg frem, og han brukte Skriften for å gjøre det.

Det er ikke vår oppgave eller vår rett å bevise at vi, som Guds barn, er spesielle og åndelig sterke. Mange i dag har en besettelse av å bevise sine nådegaver eller sin velsignelse fra Gud. De må tale høyt og gjøre spesielle ting for å demonstrere for alle andre at de er Guds barn. Den stille, fredelige kristne er ikke mindre et Guds barn enn den høyrøstede predikanten. Jesus behøvde ikke å kaste Seg på steinene for å bevise at Han var Guds Sønn, og det gjør heller ikke du!

La ikke noen forvrenge Bibelen til å si at du må gjøre noe ekstra for virkelig å være frelst. Frelse og tjeneste er hjertesaker, og selv om de arbeider seg ut i livet, trenger vi ikke, og bør faktisk ikke, friste Gud slik man frister skjebnen, for å føle eller bevise at vi er Hans barn.

v. 13 – Satan viker bort eller forlater stedet. Legg merke til et par ting ved dette.

A. Det er etter at han hadde fullendt all fristelsen. Det synes, som vi nevnte tidligere, at det var mer ved denne fristelsen enn bare de tre spesifikke fristelsene som er nevnt. Alt dette skjedde tross alt gjennom førti dager med fristelse, og som Bibelen forteller oss andre steder, ble Jesus fristet i alle ting liksom vi, men uten synd. (Hebr 4:15) Så det vi leser her er sannsynligvis en bredere fristelse som Satan angrep Jesus med. Som Poole en gang bemerket: «disse ordene, all fristelsen, kan antyde for oss at djevelen fremførte flere fristelser enn evangelisten har nedtegnet, skjønt noen hevder at alle fristelser faller inn under dem som er hovedpunktene i disse fristelsene.» Jeg ville være enig i den siste uttalelsen, og jeg ser disse tre spesifikke hendelsene som representative for kategoriske fristelser.

B. Han vek bort bare for en tid, for han ville visselig vende tilbake. Pulpit uttrykker det godt.

«Det er tydelig at Jesus gjennom hele de to og et halvt årene av den offentlige tjenesten som fulgte hendelsene nettopp nedtegnet, var utsatt for de forskjellige prøvelser og fristelser som lidende dødelig kjød er utsatt for. Så sier Bonaventura i sitt ‘Kristi liv’: “Mange andre var de anledninger hvor Han utholdt fristelse.” Likevel er det ingen tvil om at den “lagelige tid” som her uttrykkelig antydes, viste til den andre store epoken med fristelse like før korset, da vår Herre bad i hagens angst ved avslutningen av Sin jordiske gjerning. Der prøvde fristeren om ikke stor lidelse kunne overvinne Den Syndfrie.»

Slik kan også vi være sikre på at fristeren vil vende tilbake, for han er vår motstander og søker vår skade. (1 Pet 5:8) Men vi har en talsmann hos Faderen, som er vår hjelp og har vært vårt eksempel.

Konklusjon

Så til slutt kan den kristne se til Jesus som vårt gode og hellige eksempel på å stå imot djevelens fristelser. Enten den fristelsen er å forkaste og mistro Guds plan, stjele Guds herlighet eller hovmodig prøve Gud, kan vi se til Jesus, vår tros opphavsmann og fullender, som vårt fullkomne eksempel.

 ---

1 The point of the verse is not that there is physical life sustaining force in the written words, but rather in the spoken words that uphold all creation. This is not to denigrate the written word, for without it we would not know the Word manifested, nor the record of slavation. See John Gill’s commentary on this verse for a helpful explanation and defence.

2 Gill notes, on verse 9 “perhaps he brought him through the air: and set him on a pinnacle of the temple; which was in Jerusalem” which I feel is an appropriate way to understand the “taking” in verse 5.

3 John Gill, Exposition of the Old and NewTestaments (n.p.1690-1771), reprint, accessed via SwordSearcher Bible Software), “Lu 4:5.”

4 John Charles Ryle, Expository Thoughts on the Gospels: Luke (1858; reprint, accessed viaSwordSearcher Bible Software), “Lu 4:1.”

5 Thomas Coke, A Commentary on the Holy Bible, vol. 5 (n.p. 1803), reprint, accessed via SwordSearcher Bible Software), “Lu 4:6.”

6 Pinnacle is not well understood. It could be a upper corner as Strong’s suggests, or even the edge of the porch roof, alla Jameson-Fausset-Brown. McClintock emphasizes that it is unclear and ISBE adds little. A really high place on the temple is probably sufficient for understanding and applying the text.

7 Matthew Poole, English Annotations on the Holy Bible (n.p. 1685), reprint, accessed via SwordSearcher Bible Software), “Lu 4:12.”

8 Henry D. M. Spence-Jones and Joseph S. Exell (eds.), The Pulpit Commentary (London, c. 1890), “Commentary on Luke 4:13 accessed via SwordSearcher Digital Bible Software.