Han undret Seg over ham – Troen som Jesus stanset opp for å peke på- Lukas 7,1-10

Da han hadde avsluttet hele sin tale i folkets påhør, gikk han inn i Kapernaum. En høvedsmann hadde en tjener som var syk og døden nær. Han satte denne tjeneren meget høyt. Da han hørte om Jesus, sendte han noen av jødenes eldste til ham for å be ham komme og helbrede tjeneren hans. Da de nå kom til Jesus, ba de ham innstendig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham. For han elsker vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss. Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen noen venner til ham og sa: Herre, gjør deg ikke umak! Jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Derfor aktet jeg meg heller ikke verdig til å gå til deg. Men si et ord, så blir gutten helbredet. For også jeg er en mann som står under myndighet, og har soldater under meg igjen. Sier jeg til den ene: Gå! - så går han, og til en annen: Kom! - så kommer han, og til tjeneren min: Gjør dette! - så gjør han det. Men da Jesus hørte dette, undret han seg over ham. Og han vendte seg til folket som fulgte ham, og sa: Jeg sier dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. Og da de som var utsendt kom tilbake til huset, fant de tjeneren frisk. Lukas 7,1-10

KONTEKST: Vi har fullført Bergprekenen, og Jesus fortsetter med Sin tjeneste. Lukas nedtegner dette, og vi har markert det som et nytt kapittel i våre Bibler. Vers 1 og 2 gir oss den grunnleggende konteksten for fortellingen som nå skal utspille seg. I vers 1 fullfører Jesus Sine «ord», som Lukas uttrykker det, og drar tilbake inn i byen Kapernaum.^[1] Han hadde vært i Kapernaum før, og Han vender nå tilbake for å tjene videre. (Luk 4,31-41) I vers 2 blir vi introdusert for to viktige personer. Det er en mann som er syk, og som er en tjener. Han hører til husstanden til den andre hovedpersonen, en høvedsmann.

En høvedsmann var en kaptein eller leder for en gruppe soldater, under normale omstendigheter 100 mann sterk. ISBE har en nyttig og informativ artikkel, og mange bibelleksikon hjelper oss med å fastslå hva en høvedsmann var.[2] Det finnes mange interessante fakta om høvedsmenn som gir innsikt i romersk kultur og belyser samtidige spørsmål innen bibelstudium og apologetikk. For vårt formål her er alt vi trenger å se, at han er en mann av en viss betydning. Dette støttes av hans egne ord senere i avsnittet.

Uansett setter disse to personene scenen. Når høvedsmannen hører at Jesus er i byen, sender han de eldste for å be Jesus om å helbrede tjeneren hans.^[3] Det er mange ting vi kan lære av denne teksten akademisk og teologisk. Vi vil nevne noen av dem underveis. Men et av de viktigste spørsmålene vi kan stille når vi studerer Bibelen, er hvorfor forfatteren, både den menneskelige og den guddommelige, forteller nettopp denne fortellingen. Hva er forfatterens poeng?

ERKLÆRING: Hvorfor skriver Lukas denne fortellingen? Hvorfor skriver han den på denne måten? Å ja, vi kan forenkle det og si at han skriver fordi Ånden vil at han skal gjøre det, men det er ikke spesielt hjelpsomt eller meningsfylt. Så hvorfor skriver Lukas? Vel, han skriver for å fortelle oss om Jesus, og i denne bestemte fortellingen skal han vise oss hvordan Jesus verdsatte andre ting enn menneskene rundt Ham. Med andre ord vil Lukas at vi skal se kontrasten mellom menneskelige og guddommelige verdier. Kilden til denne hensikten er Åndens hensikt om at vi skal se sannheten om at Gud verdsetter andre ting enn vi gjør. Nærmere bestemt undret Jesus Seg, forteller Bibelen oss, ikke over mannens gjerninger, status eller myndighet, men over hans tro.

PÅSTAND:  Den store lærdommen i denne fortellingen er troens betydning og kraft. Menneskene rundt høvedsmannen trengte å se og forstå at troen var det avgjørende. Leserne av Lukasevangeliet trengte å huske at nøkkelen til kristen tro og virke var troen. Du og jeg i dag trenger å huske at vi lever og virker på grunnlag av tro på vår store Gud og Frelser. 

OVERGANG: Vår vandring gjennom dette avsnittet kommer til å skje i tre trinn, etter tre grunnleggende iakttakelser.

Først vil vi iaktta de eldstes verdier.

I. De eldstes verdier. (v. 4-5)

Høvedsmannen, som er uvillig og, som han senere vil forklare, føler seg uverdig, kommer ikke direkte til Jesus, men sender i stedet «de eldste». Nå vet vi ikke uttrykkelig hvem disse eldste er, eller hva de er eldste for. Men ut fra det de sier, er det rimelig å anta at de enten er byens råd eller en slags komité fra den lokale synagogen.

Da de nå kom til Jesus, ba de ham innstendig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham. For han elsker vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss.

De kjente høvedsmannen godt og hadde en høy oppfatning av ham. (v. 4-5) Ved å gi uttrykk for denne oppfatningen avslører de sine verdier. De mener at han er verdig til dette miraklet på grunn av hans meninger, holdninger og handlinger.

A. Han elsker vårt folk. Han elsker menneskene våre. Han behandlet dem godt, og det likte de. Hvorfor er de villige til å komme til Jesus for hans skyld? Hvorfor mener de at han er verdig til å få tjeneren sin helbredet? Han elsker det jødiske folk. En underlig ting, ikke så mye å legge merke til, men at den er sann. En romersk høvedsmanns lojalitet ville være overfor Riket, og derfor er det ingen liten ting at han var kjent for å elske dette jødiske folket.

Så de verdsetter denne mannen for hvordan han behandler dem og hvordan han får dem til å føle seg. Hva mer?

B. Han har bygd synagogen for oss. Det kan se ut til at mannen var gudfryktig, på samme måte som Kornelius. (Apg 10) Kanskje han hadde bygd synagogen med egne hender, eller mer sannsynlig hadde han skaffet midlene til å bygge den. Dette ville være en betydelig gave og et symbol for de lokale på hans kjærlighet og omsorg for dem, og noe av hans personlige fromhet.

Så, kort sagt, verdsetter de denne mannen på grunn av det han har gjort for dem.

Iaktta/Anvendelse: Dette er ikke i seg selv dårlige verdier, selv om de er svært menneskelige. De er ikke onde og ugudelige, men likevel ikke helt riktige. De er selvsentrerte på fellesskapets vegne. De er fokusert på hva de har fått gjort. De viser oss at som vanlige mennesker, selv veloppdragne, moralske mennesker, har vi fortsatt en tendens til å se etter oss selv og etter dem som gjør det samme. Som kristne er vi kalt til en bedre vei. Vi skal elske våre fiender og gjøre godt mot dem som hater oss. Dette står i kontrast til hvordan folket i Kapernaum opptrer.

De eldstes verdier er menneskelige verdier. Deres linse for forståelse og verdi er solid forankret i hva de kan få og hvordan de har hatt nytte av det. Men legg merke til at det ikke er det høvedsmannen legger vekt på.

II. Høvedsmannens tro. (v. 6-8)

Høvedsmannen forstår noe av hvem Jesus er og Hans sanne storhet. Så når Jesus nærmer seg hjemmet hans, legger han fram sin overbevisning og tro. Legg merke til de tre bestanddelene i høvedsmannens tale.

Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen noen venner til ham og sa: Herre, gjør deg ikke umak! Jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak.

A. «Jeg er ikke verdig», sier høvedsmannen, «til at du går inn i mitt hus.» Han hadde tydeligvis en viss forståelse av Jesu sanne storhet, og søkte derfor å ære Ham ved ikke å avbryte Ham eller lede Jesus bort fra Hans tjeneste. Han viser en uvanlig grad av forståelse, ikke bare av hvem Jesus er, men av menneskets rette holdning framfor selve Kongenes Konge.

Han fortsetter.

Derfor aktet jeg meg heller ikke verdig til å gå til deg. Men si et ord, så blir gutten helbredet.

B. Idet han forsto og behandlet Jesus som den Konge og Gud Han var, søkte høvedsmannen ingen direkte kontakt, men mente det bare var nødvendig og passende å sende en budbærer for å be om Hans inngripen. Han trodde at tjeneren hans ville bli helbredet bare ved Jesu ord.^[4] Dette er den slags tro som Jesus roser i Johannes 20,29.

Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.

Høvedsmannen hadde den slags tro. Han fortsetter med litt resonnering om hvorfor han tenker slik.

For også jeg er en mann som står under myndighet, og har soldater under meg igjen. Sier jeg til den ene: Gå! - så går han, og til en annen: Kom! - så kommer han, og til tjeneren min: Gjør dette! - så gjør han det.

C. Høvedsmannen forstår myndighetens og herredømmets strukturer. Han setter sin egen evne innenfor den romerske hæren til å kontrollere og lede soldater parallelt med Herrens evne og myndighet til å befale og lede elementene. Som John Gill skrev:

«Hans mening er at Kristus like lett kunne befale og kalle bort en sykdom, og den ville adlyde Ham, som han kunne befale lydighet fra sine soldater og sin tjener og få den, ja, enda lettere.»^[5]

Ved å anerkjenne Jesu myndighet, makt og posisjon gir han uttrykk for sin erkjennelse av, tilslutning til og aksept av Jesu guddommelige natur og makt. Jesus hadde åpenbart gjennom Sine ord og Sine handlinger at Han var Gud. Høvedsmannen hadde lagt merke til det, vurdert bevisene, og han trodde Gud. Dette viser dybden og innholdet i hans tro.

Anvendelse: Høvedsmannens overbevisning og tro står som et godt eksempel på hvordan vi bør forholde oss til Jesus. Han var ydmyk. Selv om han kunne ha ansett seg selv som viktig som en romersk leder av menn, var han ydmyk nok til å erkjenne Jesu storhet og overlegenhet. Hans tro hadde vokst i ydmykhetens fruktbare jord. For det andre var hans tro forankret i sannheten. Sannheten om hvem Jesus var, Hans makt til å befale elementene og Hans myndighet over alle ting. Jesus var ingen bifigur i hans forståelse. Det så høvedsmannen. Slik bør også vi stole på og følge Jesus, universets Gud, i ydmykhet og sannhet.

Så har vi iakttatt de eldstes verdier og høvedsmannens tro, og til slutt skal vi se på Jesu verdier.

III. Jesu verdier. (v. 9-10)

Jesus framhever for folkemengden betydningen og det enestående ved høvedsmannens tro.

Men da Jesus hørte dette, undret han seg over ham. Og han vendte seg til folket som fulgte ham, og sa: Jeg sier dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.

Det var ikke bare at Jesus kunne helbrede, men at Jesus hadde guddommelig myndighet til å gjøre det, slik at Han kunne befale det på avstand. Den slags tro, en tro som forandrer hele verdensbildet, fantes ikke i Israel. Som følge av dette helbreder Jesus tjeneren, og de som kom for å be Jesus om denne helbredelsen, finner ham helbredet.

Og da de som var utsendt kom tilbake til huset, fant de tjeneren frisk.

Anvendelse: Jesus setter troen svært høyt. I fortellingen er den grunnlaget for denne helbredelsen. For synderen er den grunnlaget for frelsen. For den kristne er den grunnlaget for vår vandring med Gud. Troen er den avgjørende bestanddelen i et åndelig liv.

Avslutning

Denne fortellingen framhever troens vesentlige karakter og nødvendighet. Senere i Det nye testamente blir det sagt helt rett ut.

Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. (Hebr 11,6)

Troen er den store nøkkelen til et kristent liv. Ved tro blir vi frelst. Ved tro lever vi. Ved tro kjenner vi og behager vi vår Gud. La oss alltid huske høvedsmannens tro. Måtte det aldri bli sagt om menigheten at en slik tro som han hadde, ikke finnes blant oss. Måtte vi som enkeltpersoner følge i høvedsmannens fotspor og for evig stole på vår store Frelsers kraft og nåde. 

^{[1] Da han hadde avsluttet hele sin tale – tyder for meg på at Jesus hadde et program der Han underviste i visse prinsipper eller utsagn uansett hvor Han reiste. Vi kan sammenligne det med den moderne evangelisten som henter fra en samling prekener.}

^{[2] sen-tu'-ri-un: Som navnet antyder, var ἑκατοντάρχης, hekatontarches eller ἑκατοντάρχος, hekatontarchos, κεντυρίων, kenturion, latin centurio, befalingsmann over hundre mann, mer eller mindre, i en romersk legion. Matteus og Lukas bruker det greske ordet, mens Markus foretrekker den latinske formen, slik han gjør når det gjelder andre ord, ettersom han skrev først og fremst for romerske lesere. Antallet høvedsmenn i en legion var 60, ettersom det til alle tider var antallet centurier, selv om antallet varierte i kohorten eller speira. Høvedsmannens ordinære plikter var å drille sine menn, inspisere deres våpen, mat og klær, og å kommandere dem i leiren og i felten. Høvedsmenn ble av og til brukt i særskilt tjeneste, der vilkårene i provinsene er noe uklare. Menn som Kornelius og Julius (Apg 10,1; 27,1) kan ha blitt skilt fra den legionen de egentlig tilhørte, for å utføre spesielle oppgaver. De og andre høvedsmenn som nevnes i evangeliene og Apostlenes gjerninger (Matt 8,5; Mark 15,39.44-45; Luk 23,47), fremstilles av de hellige forfatterne i et gunstig lys. Orr, International Standard Bible Encyclopaedia, CENTURION.}

- «Høvedsmennene som nevnes i Det nye testamente, omtales gjennomgående med ros, enten det er i evangeliene eller i Apostlenes gjerninger. Det er interessant å sammenligne dette med Polybius' utsagn (vi. 24) om at høvedsmennene ble valgt etter fortjeneste, og således var menn som utmerket seg ikke så mye ved sitt dristige mot som ved sin besindighet, standhaftighet og sjelsstyrke.», Dr. Maclear's N. T. Hist. Easton, Illustrated Bible Dictionary, s.v. «Centurion.»

^{[3] Da han hørte om Jesus – Det kan være at han først nå hørte om Jesus, eller det kan være at han hørte om Jesu nåværende besøk. I begge tilfeller ville Jesu tidligere mirakler ha vært framtredende i fortellingen. Det er på grunnlag av vitnesbyrdet om disse helbredelsene fra kapittel 4 at høvedsmannen kommer med sin anmodning.}

^{[4] En merknad om forskjellene mellom denne teksten og Matteus' beretning er nødvendig. Matteus sier at høvedsmannen selv kom, og Lukas sier at venner kom. Hvorfor forskjellen? Flere forklaringer kan gis. Den første, og sannsynligvis den mest utbredte i vår vantro tid, er at en av evangelistene rett og slett tok feil, og at Skriften dermed inneholder en feil. For alle som tar Bibelens egen fremstilling av sin ufeilbarlighet bokstavelig og med overbevisning, er dette en uakseptabel forklaring. En annen forklaring som kan gis, er mer i samsvar med et riktig syn på Skriften, og det er at i den tid og på det sted da Matteus nedtegnet sin beretning, ble personer som var utsendt, ofte omtalt som om de var den som hadde sendt dem. På denne måten kan vi forene de to beretningene. Jeg foretrekker dette synet, selv om det tredje er like akseptabelt og kanskje enklere. Nemlig at høvedsmannen både sendte venner og kom selv. Dette ville uten tvil ha skjedd i en eller annen rekkefølge. Ryle inntar dette synet og argumenterer direkte for det. Uansett kan og bør enhver antatt motsigelse eller upålitelighet forklares. Bare hardhjertet vantro vil hindre noen i å godta en rimelig forklaring.}

^{[5] Gill,} Exposition^{, Luk 7,8.}