Jeg har befalt – Gud tar Seg av Sine tjenere - 1 Kongebok 17,1-9
Og tisbitten Elia, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står ansikt til ansikt med: Det skal i disse årene ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord! Og Herrens ord kom til ham, og det lød så: Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat. Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Krit øst for Jordan og oppholdt seg der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og de kom med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken. Men da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. 1 Kongebok 17,1-9
KONTEKST: Elia braser inn på scenen i 1. Kongebok med kraft og dramatikk. Fortellingen om hans liv som Guds profet er i stor grad begrenset til noen få kapitler, og svært lite blir fortalt oss om hans bakgrunn, utdannelse eller kall. Bibelen bare presenterer ham og hans tjeneste. Det kan virke merkelig at vi ikke har en stor mengde informasjon, men slik er det med mange av Guds profeter. Noen ganger betyr deres bakgrunn virkelig noe, men det er alltid deres budskap som fortjener mest oppmerksomhet. Men hvorfor er det slik? Hvorfor er ikke de menneskelige historiene om Guds tjenere viktigere?
Det er to grunner jeg vil foreslå for den brå introduksjonen når det gjelder Elia, og jeg tror den også gjelder for andre profeter. For det første krever ikke konteksten for Elias liv og tjeneste den omhyggelig utviklede karakteren til en hyrdeforkynner. Vi trenger ikke å kjenne alle de detaljene for å forstå Elias tjeneste og innvirkning. Hans tjeneste krevde ikke en myk og mild mann. Snarere krevde den den tordnende røsten og det blinkende sverdet til en Guds profet i Det gamle testamente. For å sette dette i en ramme, tenk på hva som skjer i det foregående kapitlet.
Selv om Israel hadde hatt å gjøre med dårlige konger i en tid, hadde Akab tatt det til et annet nivå. (1 Kong 16,31) Han anså avgudsdyrkelsens synder for å være ikke noe stort onde. (16,31a) Han giftet seg med den avgudsdyrkende Jesabel og tjente Ba’al. (16,31b) Hans tjeneste for Ba’al var ikke tilfeldig, men hadde både bredde og hensikt. Han bygde et tempel, et alter og en lund for uttrykkelig dyrkelse av denne falske guden. (16,32-33a) Han gjorde mer enn alle som hadde kommet før ham, for å vekke Guds harme. Denne avgudsdyrkende kongen hadde ført sitt folk etter Ba’al og sørget for systemer og steder for å legge til rette for denne falske gudsdyrkelsen.
Denne ugudeligheten og ondskapen er scenen som Elia blir introdusert inn i.[1] Israel trengte ikke en mild, ledende hånd tilbake til sannheten. De trengte en hammer som ville vise dem ugudeligheten i deres veier.
Den andre grunnen til at jeg føler at Elia bare blir kastet inn i fortellingen, er at selv om historien følger ham, handler den egentlig ikke om ham. Husk at denne boken nedtegner Israels historie. Den Hellige Ånd bruker denne historien til å vise hvor Israels barn gikk galt, og hvordan Gud forholdt Seg til Sitt folk. Elia er, i likhet med alle Guds profeter, selv om han er avgjørende for historien, egentlig ikke poenget med historien.[2] Gud og Hans forhold til Sitt folk er poenget.
ERKLÆRING: Den viktigste lærdommen jeg vil trekke ut av denne teksten, er sannheten om at Gud tar Seg av Sine tjenere, selv i tider med dom. Elia er redskapet eller instrumentet som kunngjør Guds dom. Selv om han er hovedpersonen, er ikke hans historie hovedhensikten. Gud prøvde ikke å opphøye Elia, men snarere å dømme Akab og nasjonen. Elia tjente Gud i egenskap av en megafon som kunngjorde denne dommen. Han utførte denne utakknemlige oppgaven med resolutt lydighet og standhaftig tro. Gud, langt fra bare å bruke Elia, tar Seg av ham gjennom hele prosessen. Denne første historien åpenbarer hvordan Gud tok Seg av Elia midt under dommen.
PÅSTAND: Lærdommen og anvendelsen jeg vil gjøre, er for oss som moderne troende. Gud vil ta Seg av deg mens du tjener Ham. Vi lever i en tid og en epoke der ting synes å bli vanskeligere, og følelsen av at ondskap og ugudelighet tar overhånd, kan absolutt føles overveldende. Livet føles hardt, selv mens vi lever i det som burde være en av de letteste periodene i menneskehetens historie. Likevel viser Guds Ord oss at Han tar Seg av Sitt folk. Selv i de mest utfordrende tider, under de strengeste dommer, eller gjennom det vanskeligste arbeidet, sørger Gud for oss.
OVERGANG: Denne teksten viser oss tre måter Gud sørger for Sin tjener Elia på, og følgelig også tre måter Gud sørger for oss på.
I. Gud gir et budskap. (v. 1)
Elia uttaler denne dommen over Israel som Guds budbærer.
Og tisbitten Elia, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står ansikt til ansikt med: Det skal i disse årene ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord! (1 Kongebok 17,1)
Elia opphøyer ikke seg selv til denne posten. Han tar ikke det som ikke er hans. Gud gir ham en oppgave, og han utfører den. Han blåser inn som en vill ødemarksvind og forkynner sannhet for kongen. Det nøyaktige stedet er ikke nevnt, men ut fra sammenhengen ser det ut til at dette er Samaria, der Akab holdt hoff. Elia dukker opp og gir Guds budskap. Legg merke til tre deler av dette verset som utvikler denne tanken.
A. Uttrykket «så sant Herren, Israels Gud, lever» forankrer budskapet og historien i Guds identitet og karakter. Dette er avgjørende, fordi det er det som står på spill, og det er det dyrkelsen av falske guder angriper. Dette er ikke en strid om metodikk eller teologisk semantikk. Selve summen og substansen av hvem Gud er, står på spill.
B. Elia kunngjør sin troskap med utsagnet «han som jeg står ansikt til ansikt med.» Den Gud, den levende Herren Gud, er den Gud han tjener. Dette er ikke en eller annen ynkelig erstatning for Ba’al. Dette er universets Skaper og Israels grunnlegger. Videre er denne Gud kilden til myndigheten og kraften til å bringe budskapet.
C. Til slutt forkynner han at en hungersnød skal komme. Dette er dommen som hans Gud ville bringe. Dette var budskapet han hadde fått. Selv om det ikke var morsomt eller hyggelig, var det nødvendig, så han ga det.
Anvendelse: Gud ga Elia et budskap som var grunnlagt på Hans Ord og basert på Elias forhold til Ham. Slik er også evangeliets budskap grunnfestet i åpenbaringen og virkeliggjort i vårt forhold til Jesus Kristus. Skriftene åpenbarer hvordan vi kan kjenne frelsens sannhet. (1 Johannes’ brev 5,13) Jesus åpenbarte sannheten, og når vi vandrer med Ham, gjør Hans sannhet oss fri. (Johannes 8,31-32) Ikke mystikk. Ikke emosjonalisme. Ikke tradisjon. Vår tro og vårt budskap er fra Gud, og vi finner det i Hans åpenbaring.
II. Gud gir et måltid. (v. 2-6)
Elia, som har overbrakt sitt budskap, mottar nå retning, veiledning og forsikring fra Gud.
Og Herrens ord kom til ham, og det lød så: Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat. Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Krit øst for Jordan og oppholdt seg der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og de kom med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken. (1 Kongebok 17,2-6)
Gud peker ut en retning for ham og forklarer hvordan Han skal sørge for hans behov.
A. «Og Herrens ord kom til ham.» Dette nøkkeluttrykket finnes gjennom de neste tre kapitlene og markerer og innleder tre av Elias fire store forflytninger. (1 Kong 17,8-10; 18,1-2; 19,9) Det er gjennom Sitt Ord at Gud leder.
B. Gud gir Elia en retning og et bestemmelsessted. (v. 3) Gå østover til bekken Krit. Den nøyaktige beliggenheten til Krit er uklar; noen hevder at den ligger i området ved Jeriko, nær dagens Wadi Kelt, og andre plasserer den øst for Jordan.[3] Jeg foretrekker den sistnevnte forklaringen, men ikke av noen vesentlig grunn annet enn at jeg liker hvordan den føles.
C. Gud forklarer hvordan Han vil sørge for Elia. (v. 4) Han gir ham strategien. Ravnen, som selv i dag er kjent for sin uvanlige intelligens, blir brukt av Gud til å bringe mat til Elia. Dette var imidlertid ikke noe naturfenomen. Gud styrte disse skapningene til å gjøre det Han ville.
D. Elia adlyder Gud, og nøyaktig det Gud lovet, skjer. (v. 5-6) Så gikk han blir, i likhet med uttrykket Herrens ord kom gjentatt gjennom disse to kapitlene. Det er små forskjeller i hvordan det er formulert, men kjernen i det er enkel. Elia gjør det Gud sier.
ANVENDELSE: Her er to anvendelsespunkter. For det første bør kraften og trøsten i enkel lydighet ikke undervurderes. Vi får ting gjort i enkelhet og kraft når vi adlyder Gud. Det andre punktet er imidlertid at vi ikke bør undervurdere den besluttsomheten og utholdenheten som trengs for ganske enkelt å gjøre som man blir bedt om. Det krevde betydelig besluttsomhet bare å sitte der. Slik kan også vi måtte tåle motgang i vår Konges tjeneste.
Akkurat som Gud ga Elia et budskap, ga Han ham også et måltid. I dette eksemplet ser vi demonstrasjonen av et prinsipp. Det vil si: Gud sørger for Sitt folk. (Sal 37,25) Gud ga Elia et budskap. Han ga ham en retning og et sted, og Han ga ham den maten og det vannet han ville trenge i denne tiden med dom. Gud sørger for Sitt folk, og vi kan stole på Ham.
Den spesifikke retningen, bestemmelsesstedet og måten Han sørger på, kan forandre seg, slik de gjør i vår historie, men Guds forsørgelse består. I vers 7 tørker bekken ut, men Gud er ikke taus. Han fortsetter å sørge for Elia.
III. Gud gir en tjeneste. (v. 7-9)
Etter en tid i ødemarken taler Gud til Elia igjen og leder ham til et nytt sted, og gir ham en ny hensikt.
Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. 1 Kongebok 17,8-9
De nøyaktige detaljene er utelatt denne gangen. Den bestemte enken er ikke navngitt, heller ikke det bestemte huset, og det er heller ikke beskrevet hvordan han skal finne henne. Guds anvisning er bare generell. Gå til denne byen, og denne enken vil ta seg av deg. Vi bør imidlertid legge merke til et par ting. Nemlig arten av forsørgelsen og de mulige grunnene til at Gud gjorde ting på denne måten.
A. Legg først merke til at byen er utenlandsk. Sarepta lå oppe ved Middelhavskysten, i det som i dag er det moderne Libanon. Eastons ordbok definerer og beskriver byen slik.
«smelteverksted», «et verksted for raffinering og smelting av metaller», og identifiserer den som «en liten fønikisk by, nå Surafend, omtrent en engelsk mil fra kysten, nesten midtveis på veien mellom Tyrus og Sidon. Her bodde Elia hos en fattig enke under den ’store hungersnøden’, da ’himmelen var lukket i tre år og seks måneder’ (Luk 4,26; 1 Kong 17,10). Den kalles Sarepta i Det nye testamente (Luk 4,26).»[4]
Det er ikke en israelittisk by, men er snarere en av de byene som plagen med Ba’al-dyrkelsen kommer fra.
B. Det er også et sted der, som det vil vise seg senere, Guds dom i form av hungersnød også har rammet. Den hungersnøden er ikke over, og sidonierne lider på samme måte som israelittene. De har behov for Elia og Guds hjelp i denne situasjonen.
Nå reiser spørsmålet seg i mitt sinn: Hvorfor sender Gud Elia til denne utenlandske enken? Tre grunner vil jeg foreslå.
1) Han kommer til å åpenbare Seg for hedningene i Sidon. Det som skjer videre, vil stå som et vitnesbyrd for den kvinnen og hennes sønn, og for dem rundt dem, om at Israels Gud var den sanne Gud.
2) Israels folk var i en så elendig tilstand at selv enkene ville ha avvist Elia og vist ham bort. Jesus sa i Lukas 4: «Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted,» og Han brukte denne historien fra Kongebøkene for å illustrere det. Han kunne gjøre det fordi Israel ikke tok imot Elia. Dommen måtte gjøre sitt verk.
3) Elia er Guds tjener. Dette er hans tjeneste. Gud ga ham en oppgave. Han gir ham en tjeneste.
Anvendelse: Uansett hvor vi er i livet, vil Gud gi oss en oppgave å gjøre. Mennesker å tjene. Andre å betjene. Venner å hjelpe. Vi må være bevisste og lydige overfor Gud. Gud virker i og gjennom oss. Vi må gi akt både på oss selv og på dem som Gud vil at vi skal tjene.
Avslutning
Gud sørget for Elia gjennom hele hans liv, men denne historien åpenbarer noen av de spesifikke måtene. Gud ga Elia et budskap å forkynne. Elia var ikke sin egen profet. Han talte ikke sine egne ord. Han tjente sin Gud og ga Hans budskap. Elia var en av Guds folk, og til tross for den generelle dommen over nasjonen sørget Gud for Elia. Han sørget for en sti som Elia kunne følge forbi Akabs trusler og jakt. Han sørget for et skjulested for Elia der han også kunne få mat. Han ga Elia mat gjennom mirakuløs forsørgelse, idet Han befalte himmelens fugler å gi ham mat, og bekkens vann å slukke hans tørst. Til slutt ga Han ham ny retning da den gamle veien ikke lenger var tilstrekkelig. Gud viste Elia et nytt sted og et nytt folk som han kunne gå til og hjelpe. Elia forkynte dom, men Gud brukte ham også til å tjene dem som led.
Vi bør ta stor oppmuntring av denne historien. Gud har gitt oss et budskap. Vi trenger ikke å være smarte eller skarpe, eller helt perfekte. Vi kan dele evangeliet, det gode budskapet om Jesus, med dem rundt oss med frimodighet. Dette er ikke vårt budskap. Det er Guds budskap. Vi er bare munnstykket. Han har gitt oss dette budskapet. Vi kan være trygge på at Gud har omsorg for oss og sørger for oss. Han har sørget for en vei til å unnslippe den evige dommen i det samme evangeliet som vi forkynner. Til tross for den evige dommens realitet har Gud sørget for frelse i Jesu person og offer. Når et menneske setter sin lit til Jesus Kristus for frelse, mottar det den gaven. Dessuten viser Gud gjennom hele Sitt Ord at Han sørger for Sitt folk. Uansett hva du trenger, har du en kjærlig Far som du kan gå til og be om forsørgelse. Til slutt har Gud gitt oss en hensikt og mennesker som vi kan tjene. Det er kanskje ikke alltid morsomt, og vi kan måtte arbeide oss gjennom alvorlige hindringer, men Gud har noen som du og jeg skal hjelpe med livene våre.
Gud sørget for Elia, og Han vil sørge for deg.
[1] Vi kan ikke ta opp emnet Ba’al-dyrkelse på dette tidspunktet utover å merke oss at Ba’al-dyrkelsen hadde en lang og skitten historie i Israel. Å bestemme den nøyaktige naturen av den er vanskelig, på grunn av hvordan betegnelsen Ba’al brukes gjennom hele GT for å representere en rekke ulike guddommer. Avgjørende er det at den er knyttet til den gamle faste bestanddelen i mange gamle hedenske tradisjoner, menneskeofring. (Jer 19,5) McClintock og Strongs Cyclopedia har en utmerket artikkel, i likhet med ISBE.
[2] Selv om vi ikke vet så mye om Elia, gir ordene i vers 1 om hans opprinnelse og nåværende bosted oss tråder for videre forskning. Dermed betyr «tisbitt» sannsynligvis at han var innfødt i Tisbi, en landsby i det nordlige Galilea. Historisk er den omtalt i Tobit 1,2, selv om Skriftene ikke utdyper det videre. Eastons og Faussets ordbøker har nyttig informasjon som drøfter dette videre. Det andre ordet, «Gilead», er en regional betegnelse for området øst for Jordan. Kartene bakerst i en bibel vil svært ofte vise dette området. Det at ingen bestemt by er nevnt, kan antyde hans nomadiske livsstil som Guds profet.
[3] Easton’s Bible Dictionary, Cherith. Se også ISBE
[4] Easton’s Bible Dictionary, Zarephath.
Comments