Hvert tre kjennes på sin frukt – Om læringens vesen, hykleri og frukten av ditt hjerte - Lukas 6,39-45

Han sa også en lignelse til dem: Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften? En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er utlært, blir som sin mester. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye. For det er ikke noe godt tre som bærer dårlig frukt. Heller ikke bærer et dårlig tre god frukt. For hvert tre kjennes på sin egen frukt. En sanker jo ikke fiken av tistler, heller ikke plukker en druer fra tornebusker. Et godt menneske bærer fram det som godt er, av hjertets gode forråd. Og et ondt menneske bærer fram det onde av sitt onde forråd. For det hjertet flyter over av, det taler hans munn. Lukas 6,39-45

KONTEKST: Vi fortsetter i dag med Jesu preken fra sletten. Det er verdt å nevne igjen at selv om det er mange paralleller til Bergprekenen, skriver og studerer jeg ut fra det standpunkt at de er forskjellige. På lignende vis mener noen kommentatorer at selve prekenen slutter ved vers 38, og at Lukas, fra og med her og resten av kapitlet, gir en tilnærming eller en generalisering av Jesu undervisning.^[1] Det kan være tilfelle, og temaene i disse lignelsene dukker sannelig opp igjen og igjen i Jesu forkynnelse. Men i alle tilfeller er ikke Jesu tilhørere endret, og heller ikke Lukas’ leser. Derfor kan vi fortsette å studere innenfor denne kontekstuelle rammen. Videre betyr de naturlige avsnittene i teksten at vi nå ser på den tredje delen av denne bredere, prekenmessige fortellingen.

ERKLÆRING: Lukas nedtegner så en rekke lignelser fra Jesu forkynnelse. Hvorvidt disse alle var fremført og undervist under denne prekenen på sletten, eller om de er en samling av utsagn (7,1), er uvesentlig. Det avgjørende poenget er at Jesus sa dem, og hva Han mente med dem. I denne rekken av lignelser illustrerte og lærte Jesus sine tilhørere om læringens vesen, korrigeringens prosess og kilden til god og ond oppførsel. Jesus lærte bort svært grunnleggende, praktiske ting som, når man tenker seg om et øyeblikk, gir god mening.^[2]

PÅSTAND:  Dette er praktiske sannheter som lett og villig vil bli forstått etter hvert som vi arbeider oss gjennom dem. Vi må faktisk motstå fristelsen til å overkomplisere denne delen av Skriften. Jesus brukte ofte lignelser for å skjule sannheten for dem som var fiendtlig innstilt til Ham. (Matt 13,10-13; Mark 4,11-12; Luk 8,10) I dette tilfellet er imidlertid lignelsene enten allerede velkjente og forstått, eller så forklarer Han dem selv. Vi ønsker å motstå det å trekke for vidtrekkende anvendelser fra dem, og å allegorisere oss ut i ugresset. På samme måte må vi være forsiktige med ikke å forklare bort deres klare mening. Noen ganger krever den klare meningen at vi bryter med noe ubehag på andre teologiske områder, men det fritar oss ikke fra sannheten vi finner her.

Vi skal gå gjennom denne teksten og gjøre den praktiske anvendelsen underveis. Noen ganger presenterer teksten én enkelt tanke som vi må formidle. Men her gir Jesus oss flere, samlet i én gruppe.

Photo by Chad Madden on Unsplash

OVERGANG: Så hva underviser Jesus om? Jesus underviser oss om menneskets natur. Dette er lærdommer om hvordan vi bør tenke og handle. Mange troende går seg vill når de begrenser sin forståelse og lesning av Skriften til det doktrinære eller det atferdsmessige området. Bibelen er ofte opptatt av de dype måtene vi tenker om oss selv, om Gud og om verden på. Slik lærer den oss lærdommer som er ment å informere og forandre måten vi tror, handler OG tenker på. Det er tre slike lærdommer i form av denne lignelsen, eller disse lignelsene.^[3]

Først har vi et ordspråk om læringens vesen, eller disippelskapets grenser.

I. Jesus bruker et ordspråk om lærere og elever for å illustrere læringens vesen. (v. 39-40) Jesus gjør denne svært enkle bevegelsen fra et velkjent og opplagt ordspråk til en logisk påstand.

A. Ordspråket er at en blind ikke kan lede en blind. (v. 39) Et annet sted brukte Jesus dette samme ordspråket, og det synes ikke å ha vært opprinnelig hos Ham, men heller en slags folkelig talemåte. (Matt 15,14)^[4] Videre var det knyttet til gammeltestamentlige beretninger hvor Gud talte om sitt folks blindhet. (Jes 56,10; 29,10; Jer 14,13-14) Du kan ikke lære bort det du ikke selv har lært, eller lede dit du ikke selv vet veien. De religiøse lederne er like blinde som tilhørerne når det gjelder sannheten i det Jesus underviser.

Anvendelse: En enkel anvendelse for vår tid er en to-delt advarsel. 1) Ikke følg dem som er blinde for sannheten. I en tidsalder preget av toleranse og aksept er det avgjørende viktig at vi setter opp vern mot å lære og overta kunnskap fra kilder som forkaster virkelighetens grunnleggende sannheter. 2) Vi må granske og være oppmerksomme på våre egne blinde flekker, for at vi ikke skal dra andre med oss ned i en grøft av villfarelse. Dette vil bli videre utviklet av Jesus i de neste versene. (v. 41-42)

B. Den andre påstanden er at eleven sjelden overgår sin lærers kunnskap og forståelse. (v. 40)^[5] Det finnes unntak, selvfølgelig, men i alminnelighet er det sant at taket for vår erfaring blir satt av våre lærere. Jeg liker måten J.C. Ryle uttrykte det på.

Discipelen vil bli like fullkommen som sin mester, men ikke mer. Han vil sannelig kopiere hans feil og gjengi hans mangler. Hvis du velger å følge blinde veiledere, må du ikke undre deg over at du aldri kommer lenger enn dem, og at du deler deres endelige undergang … Etterfølgere har sjelden kommet lenger enn sine mestre, og har sjelden vært i stand til å kopiere deres gode sider uten også de dårlige. Tvert imot har de ofte slavisk gjengitt sine læreres verste feil, og det i en enda verre form, og har slett ikke etterlignet deres gode sider. De har dermed nøyaktig stadfestet vår Herres ord: «En disippel er ikke over sin mester.»^[6]

Anvendelse: Jeg er enig med Ryle, og vil dermed gjøre følgende anvendelse. Ikke tro at du kan innta falsk religions prinsipper ukritisk uten å bli ledet på villspor. For Jesu tilhørere hadde den advarselen et bestemt siktemål i den dominerende nærværet og strukturene til den fariseiske jødedommen. I dag er det sammensatt i splittende kristendoms elfenbenstårn og anti-kristne sekters helvetesdyp. Ta deg i vare så du ikke forveksler dine læreres uvitenhet eller dine forkrøplede ledsageres veiledning med sannhet og rett livsførsel.

Jesu undervisning er uten sidestykke, enten dens kilde er ovenfra og hinsides, i Guds veier og tanker, eller forankret i det som fremstår som enkel sunn fornuft. På begge områder talte og underviste Han med autoritet, og Han brukte gjerne datidens ordspråk for å få frem et poeng. Han har lært oss noe om hvordan vi lærer og vokser i livet, og dernest skal Han lære oss om virkeligheten av vårt hykleri, og hvordan vi kan rette på det.

II. Jesus bruker et bilde av splinter og takbjelker for å illustrere virkeligheten av hykleri. (v. 41-42) Jesus bruker dette geniale bildet, og det ligger flere lærdommer innebygd i det. Hovedlærdommen er at vi stadig må evaluere vår egen tenkning og våre egne synspunkter, slik at vi kan leve og tjene på en virkningsfull måte.

Disse få versene blir ofte brukt til å stilne kritikk, men det å dempe legitim kritikk og korreksjon var ikke Herrens hensikt. Det er korreksjon for både hykleren og den som feiler, Han har for øye. Ikke tro at denne teksten finnes for at du skal bruke den som en klubbe mot dem som ville rettlede deg i den kristne livsførsel.

Legg nå merke til det som underbygger vår Herres poeng.

A. Den sterke kontrasten mellom en flis og en bjelke.

1) En flis er et tørt stykke støv, strå eller skitt som påvirker synet og følelsene til den som er rammet av det.^[7]

2) En bjelke er noe som med rette kan forstås som et stykke tømmer. Ordet synes å peke på noe langt mer iøynefallende, som en hovedbjelke eller en takås.^[8] Under alle omstendigheter, selv om det bare skulle være så lite som en liten planke, står det i skarp kontrast til det støvfnugget som en flis er.

B. Kontrasten understreker poenget, og det er at vår «hjelp» er virkningsløs på grunn av våre egne åpenbare problemer. Som en bilist med punktert dekk som forteller bergingsbilsjåføren at han har en ødelagt frontlykt, slik er den kristne som overser sine egne feil mens han forsøker å fullkommengjøre sine brødre. Han kan til og med ha rett, men hans egne problemer undergraver alvorlig hans råds soliditet og troverdighet. Et upopulært, men utmerket eksempel fra vår tid kan være en egalitær som påpeker et lavt syn på kvinner blant sine motstandere, samtidig som vedkommende selv har et lavt syn på Skriften.

C. Løsningen på begge problemene er sannhet.

1) Sann selverkjennelse. Kast først ut bjelken. Identifiser og skjær bort de store feilene i din tenkning, din lære, din filosofi og din livsstil, før du forsøker å rette opp feilene hos dine brødre.

2) Sann hjelp med flisen. Presis og forsiktig fjerning av en mindre feil kan bare gjøres når du selv ser klart.

Anvendelse: Mangt et klokt råd blir oversett fordi den som gir det, er blind for sine egne feil. Våre egne mangler trekker altfor sterkt fra all den hjelpen vi måtte gi. Vi er lite tilbøyelige til å ta imot rettledning fra en kilde som er mer mangelfull enn oss selv!

Vi har alle naturlige, hyklerske blinde flekker fordi vi er falne. Derfor må vi, idet vi søker å følge vår Herre og tjene andre på en virkningsfull måte, alltid være på vakt overfor både flisene og bjelkene i våre egne øyne.

Så har Jesus lært oss noe om læring, noe om hykleri, og til slutt ser vi at Han skal lære oss noe om kilden til menneskets tale.

III. Jesus bruker en lignelse om trær og frukt for å illustrere kilden til våre ord. (v. 43-45) Nå beveger lignelsenes gang seg inn på området menneskets tale og kilden til våre ord. Det finnes en bredere anvendelse av frukt i denne teksten som jeg mener er berettiget. De foregående versene er eksempler på god frukt. Det vil si, nøyaktig selverkjennelse, omvendelse og korrigering av feil er alt sammen god frukt. Den primære anvendelsen Jesus gjør, gjelder imidlertid menneskets ord. Vurder lignelsens innhold.

A. Et godt tre bærer ikke dårlig frukt, og et dårlig tre bærer ikke god frukt. Er frukten god, er treet sunt og godt. Er frukten dårlig, verdiløs eller fordervet, er det noe galt med treet.

Jeg har et plommetre i bakhagen min som ikke gir god frukt. Det hadde bare to små, svake plommer denne sesongen. Det er noe galt med det. Kanskje er det rett og slett et dårlig tre, eller kanskje det bare trenger en god beskjæring. Uansett forteller frukten meg at noe er galt med treet. Til sammenligning ga epletrærne mine mange gode epler. Selv om trærne ser forsømte ut, er frukten de gir, mye bedre.

Anvendelse: Er frukten dårlig, er det noe galt med treet. Dette burde ikke være kontroversielt.

«Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke.» (Gal 5,22-23)

Hvis det ikke er den frukten du har i livet ditt, er det noe galt med treet ditt! Kanskje du bare trenger en god beskjæring, eller kanskje du bør vurdere hva slags tre du i det hele tatt er. Legg merke til det neste verset.

For hvert tre kjennes på sin egen frukt. En sanker jo ikke fiken av tistler, heller ikke plukker en druer fra tornebusker. (v. 44)

B. Man får ikke god frukt fra tornebusker. Fiken vokser ikke på rosebusker, og druer vokser ikke på bjørnebærkratt. Andre frukter gjør det, men ikke disse. Vi kan få bringebær, bjørnebær eller molter fra kratt og busker, fordi det er den typen planter de er. Men druer og fiken kommer fra et annet sted.

Hva er poenget? Jesus åpenbarer det i det neste verset.

C. Gode mennesker bærer fram det gode ut av sitt gode forråd. Onde mennesker bærer fram det onde ut av sitt onde forråd. Disse versene er svært klare, og ingen mengde teologisk eller filosofisk ordkløveri vil la oss slippe unna den enkle og klare sannheten. Gode trær bærer god frukt. Dårlige trær bærer dårlig frukt. Godt hjerte = god frukt. Ondt hjerte = ond frukt. Dette er absolutte, ugjenkallelige sannheter. Uansett hvilke implikasjoner dette har, må vi ikke forsøke å vri oss unna den enkelhet som presenteres her.

Anvendelse: Det finnes et mangfold av anvendelser å hente fra denne tanken, og den fortjener din fortsatte ettertanke i dagene og ukene som kommer. Men la oss merke oss bare noen få å ta med oss videre.

1. Ingen av oss har et godt hjerte uten Den Hellige Ånds gjenfødende og fornyende virke. Hvis du ikke er frelst, har du et åndelig dødt og fordervet hjerte. Åndens frukt kan ikke være til stede, fordi Ånden selv ikke er til stede. Hver eneste en av oss har dårlig frukt i livet fordi vi er født som syndere. Vi er alle dårlige trær som trenger en forandring som bare Jesus kan gi. Fortvil ikke over din dårlige frukt, men vend deg til Kristus, som vil frembringe det gode i deg dersom du følger Ham.

Kristen, av egen kraft kan heller ikke du frembringe god frukt. Du må vandre med Kristus i Den Hellige Ånds kraft, og bli fornyet i ditt sinn, for å frembringe Kristus-lik frukt. Mang en kristen har frembrakt dårlig frukt fordi de har fortsatt å forsøke å oppnå dette på egen hånd. De har satt sin lit til Kristus for frelse, men forsøkt å vokse i egen styrke. Sett din lit til Jesus for hjelp i dag.

2. Bli ikke overrasket når onde mennesker frembringer ond frukt. Det er en av mine dypeste frustrasjoner at folk blir sjokkert når de oppdager at onde hjerter frembringer ond frukt. Sannhetene i Salme 1 og Ordspråkene går tapt for så mange kristne. De vasser gjennom kratt av mangebladet rosebusk av umoralske gudshatere, og undrer seg så over hvorfor de ble stukket. Onde hjerter frembringer ond frukt.

3. Er frukten dårlig, er det noe galt med treet. Sinne, bitterhet, hat og opprør er frukter av et dårlig tre. Kanskje det bare trenger en beskjæring. Kanskje det er feil type tre. Avfei ikke kritikken bare fordi det finnes en eller annen form for frukt. Se nøye etter og forsikre deg om at det er Guds frukt, og ikke et vilt tornekratt.^[9]

Avslutning

Lignelsene i denne teksten brukes av Jesus for å formidle viktige og dypt praktiske sannheter. Han viser fram håpløsheten i menneskehetens åndelige og religiøse tilstand, gjennom det ordspråklige spørsmålet om hvorvidt de som mangler innsikt, kan vise vei for andre som også mangler den. Spørsmålet, usagt, men klart forstått, får et rungende nei til svar. Slik er også vår åndelige tilstand. Uten Guds lys i våre liv er vi hjelpeløse og omgitt av blinde veiledere. (Matt 23,24) Jesus lærte mye om menneskets natur og vår tilbøyelighet til både å være hyklere og å overse hykleres formaninger. Han lar oss ikke bli værende der, men gir veiledning for å rette opp disse problemene. Til slutt pekte Han på det avgjørende prinsippet om vår frukts vesen og dens kilde.

Anvendelsene er klare og tydelige. Måtte vi leve dem ut, idet vi søker å bli mer og mer lik Jesus.

^[1] John Gill representerer dette synet, selv om han selv forble uforpliktet. “Det bør bemerkes at disse ordene ikke ble talt på samme tidspunkt, eller på fjellet, som de foregående var; men dette, og det som følger, er en samling av ulike uttalelser fra Kristus ved forskjellige anledninger, noen fremført på fjellet og andre andre steder; med mindre man heller skulle mene at disse ordspråkene og setningene ble gjentatt på ulike steder og tidspunkter, noe som ikke er usannsynlig” John Gill, Exposition of the Old and New Testaments (u.st. 1690-1771), opptrykk, tilgjengelig via SwordSearcher Bible Software, “Luk 6,39”.

^[2] Dette er en fascinerende tekst, og jeg synes vi kunne brukt svært mye tid på å grunne over hvert enkelt punkt. Selv den utviklingen en tilhører kunne gå gjennom mens han lyttet, eller hvordan det ville truffet disipler på ulike stadier i deres vandring som Kristi etterfølgere, er temaer vel verdt å utforske.

^[3] V. 39 – Han talte en lignelse – eller egentlig flere lignelser sammen, som en kommunikasjonsform. Med andre ord, en rekke lignelser for å illustrere sannhet. Det er verken nødvendig eller til hjelp å anta at dette er én enkelt lignelse, ettersom fortellingen skifter presist i mening og tema fra en del til den neste. Dette mangfoldet er godt bemerket av kommentatorer.

“Hva som følger, er en samling av ulike uttalelser fra Kristus ved forskjellige tidspunkter” (GILL)

St. Lukas avslutter sin beretning om den store prekenen med fire små lignelser hentet fra dagliglivet. Med disse bildene hentet fra det alminnelige liv, hadde Mesteren til hensikt å bringe hjem til hjertene til mennene og kvinnene som lyttet til Ham, de alvorlige advarslene Han nettopp hadde forkynt. PULPIT

Resten av kapitlet inneholder en rekke lignelser som kan ha blitt talt ved samme anledning. (Se Luk 7,1.) SORENSON

Lignelsene kan dermed til en viss grad være løsrevet fra hverandre, og vi ville ikke være dårlig tjent med å studere dem på en avgrenset og isolert måte, for å hente ut anvendelsesprinsipper.

^[4] Adam Clarke, Commentary on the Bible, “Lukas 6,39”.

^[5] Dette verset antas av mange å vise til den troendes fremtidige fullkommengjørelse. Gitt den omkringliggende sammenhengen mener jeg imidlertid at det er bedre å forstå det som en praktisk uttalelse om forholdet mellom en elev og en lærer.

^[6] Ryle, Expository Thoughts: Luke, “Lukas 6,39.

^[7] Her er noen tilleggsressurser for å definere ordet.

-              (Gr. karphos, noe tørt, altså en flisbit av tre eller agner osv.). En mindre moralsk feil sammenlignes med en flis (Matt 7,3-5; Luk 6,41-42). EASTON

-              Flis (κάρφος, karphos): Et lite stykke av noe tørt eller lett, som strå, agner, eller en trebit, som kunne komme inn i øyet. ISBE

-              en bit tørr kvist, strå eller ull, som i illustrasjonen kunne fyke omkring og komme inn i øyet. HASTINGS

-              Splinter - CLOUD

^[8] Easton, Illustrated Bible Dictionary, s.v. “Beam.”

^[9] Sjelevinnertall. Holdt fram som frukten av “gudfryktige menn” som i mellomtiden mishandler sine koner eller begår ekteskapsbrudd med sine sekretærer. Det er en slags frukt, men det er ikke Kristus-lik frukt. Det er ikke NT-frukt.