Introduksjon til Lukasevangeliet – #1

Video English

Lukas 1:1–4 «vissheten om disse ting …»

Lukas, forfatteren, hjelper sin leser helt fra starten ved å gjøre rede for sine hensikter. Han legger fram, i rett-frem vendinger, sitt formål med å skrive. Formålet med Lukas’ skrift er å stadfeste vissheten om det Teofilus har blitt undervist i. Hva har han blitt undervist i? Selv om dette ikke er spesifisert i disse versene, må hovedinnholdet i Teofilus’ undervisning være nettopp de ting som Lukas søker å styrke i disse bøkene. Dermed er de store temaene i de to bøkene avgjørende. Disse temaene er hva Jesus gjorde, og hva han lærte.

Det Lukas søker å formidle til Teofilus, er spesifikk kunnskap om Jesu handlinger og lære. I disse fire første versene legger han fram for Teofilus begrunnelsen og metodene bak sin todelte historie om Jesus.

Vi kan ta dette budskapet og bearbeide det meget direkte. Vi må være forsiktige så vi ikke leser inn tanker fra det 21. århundre i teksten. Likevel, i den grad den siviliserte verden i det første århundre lignet vår egen på utviklingsområder som for eksempel logikk, kan vi anvende skriftet ganske direkte, ettersom Teofilus antas å være en utdannet hedning med et gjennomtenkt og moderne verdensbilde.

Helt konkret finnes det i teksten ett poeng å overveie, støttet av tilhørende materiale. Vi kan med høy grad av visshet vite at det vi har blitt undervist om Jesus, er korrekt. Det er derfor Lukas skriver. Det finnes selvsagt alltid et element av tro og tillit, for uten dette er det umulig å behage Gud. Men det betyr ikke at Gud etterlater oss uten bevis og historisk grunnlag for det vi tror. Det er dette Lukas søker å legge fram.

Lukas skriver for at du og Teofilus skal kunne vite at det dere tror, er korrekt. Lukas skisserer tre grunner til sin skriving som støtter dette formålet.

Lukas skriver delvis fordi mange andre allerede hadde søkt å legge fram en autoritativ beretning. v. 1

Evangelieberetningen var utbredt allerede på tidspunktet for Lukas’ skriving. Tenk over det. Jesus hadde kommet til jorden, levd et fullt ut menneskelig liv uten synd, tjent mengdene på fysiske og åndelige måter, forkynt sitt rikes komme, dødd på et kors, blitt begravet og stått opp igjen på den tredje dag. Alt dette ble gjort for at menneskene kunne stå rett for Gud. Dette var et betydningsfullt budskap som spredte seg raskt i de tidlige årene. Det gjennomtrengte kulturen i Midtøsten i løpet av de neste tiårene, og ikke i liten grad fordi «mange (hadde) tatt seg fore» å gi en beretning.

To ting er verdt å merke seg her i dette verset.Lukas’ ordvalg antyder at mange hadde tatt pennen fatt for å lage en skriftlig fremstilling av evangeliebegivenhetene. Dette står i motsetning til tanken om at kristendommen i første omgang primært var en muntlig tradisjon som først senere ble nedskrevet. Kristne har en lang tradisjon som et folk preget av det skrevne ord.Lukas ble motivert av tilstedeværelsen av disse andre beretningene til å skrive sin egen. Han gjorde dette fra en unik posisjon, slik de to neste versene viser. Selv om andre hadde forsøkt å gjøre det, fant Lukas sin rolle i å nedtegne evangeliefortellingen og gi enda en sikker beretning om Jesu liv og død.

Av dette kan og bør vi trekke den enkle anvendelsen at vi ikke står uten vitner. Faktisk finnes det mange vitner til Jesu liv, tjeneste og død. Vi kan stole på Bibelen og beretningene om hans liv, delvis fordi de var i omløp kort tid etter hans himmelfart. Lukas ble motivert av dette, og hans innramming forteller oss at han ikke var et unntak. Mange mennesker trodde og delte evangelieberetningen. På grunn av denne mangfoldigheten av vitner kan Teofilus og jeg gjøre to ting.

For det første kan vi stole på det omfattende vitnesbyrdet fra det første århundre. Mange ønsker å begrense vitnesbyrdet til én eller to gale apostler, men slik Lukas indikerer her og Paulus andre steder, var det mange som hadde sett den oppstandne Herren, og mange vitnet om ham både i talt og skrevet ord.

Vi kan etterprøve det Lukas nedtegner. Han står ikke som det eneste vitnet. Han har sammenstilt denne beretningen; vi kan vende oss til de andre evangeliene og brevene og finne bekreftelse. Kanskje brukte Lukas selv beretningene til Matteus eller Markus, eller det hypotetiske Q-dokumentet, eller kanskje ikke, og han benyttet seg av ikke-bevarte skrifter og fragmenter av fortellinger fra Jesu liv. I alle disse tilfellene brukte han kildedokumenter som Teofilus kunne etterprøve om han ønsket. Vi kan bekrefte Lukas’ trofasthet ved å sammenligne den med de andre evangeliene. Beretningen om Jesus er pålitelig. Du kan stole på det du har lært, og det er Lukas’ poeng.

Lukas skriver også fordi andre beretninger kom fra øyenvitner som han selv kjente. v. 2

Beretningene Lukas henviser til i vers 1, er nedtegnelser av vitnesbyrd fra øyenvitner. Slik Paulus senere skulle skrive, var det mange som så Jesus. De ønsket å dele og nedtegne disse hendelsene. Lukas synes å indikere at forfatterne av evangelieberetningene kjente disse øyenvitnene. Sannsynligvis, slik Gill skrev, er dette «de tolv apostler og de sytti disipler, som overleverte til andre beretningene om Kristi fødsel, liv og død». Det finnes ingen tekstlig grunn til å begrense denne tanken til Matteus, Markus og Johannes, selv om disse, sammen med Lukas, er de eneste bevarte evangelieberetningene i dag.

Det skriftlige vitnesbyrdet er overbevisende, men det er basert på disiplenes øyenvitneskildringer. Vi har allerede nevnt det to ganger, men Paulus’ ord i 1 Korinterbrev 15 er særlig relevante:

«For først og fremst overleverte jeg dere det jeg selv hadde mottatt: at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter Skriftene, og at han viste seg for Kefas, deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang; de fleste av dem lever ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, så for alle apostlene.» (1 Kor 15:3–7)

Paulus nevner 513 personer som var øyenvitner til den oppstandne Herren, i tillegg til en ikke-tallfestet gruppe apostler. Tenk på det. Bare to av dem skulle senere skrive evangelieberetninger: Matteus og Johannes. De øvrige delte evangeliebudskapet om Jesus og hans liv, primært gjennom muntlig overlevering. Likevel tok andre dette budskapet, skrev det ned og fortsatte å dele det. Men hva sier Lukas om disse beretningene? At de ble tatt i hånd, at andre som hadde snakket med disse øyenvitnene, formidlet dem både muntlig og skriftlig.

Hva er konklusjonen? Lytterne nedtegnet øyenvitnenes vitnesbyrd. De som hadde observert Herren Jesu liv og tjeneste, fikk sine budskap bevart. Dermed kan vi lese, forstå, tro og stole på budskapet fordi forfatteren trofast nedtegnet ikke bare det han selv hørte og lærte, men det øyenvitner hadde delt. Lukas sier i praksis: HEI! Budskapet de nedtegnet, kom fra øyenvitner. Jeg kjenner fortellingen og noen øyenvitner jeg også. Derfor er her min beretning. Du kan stole på den, o Teofilus.

Så Lukas skriver sin beretning fordi andre allerede har gjort det og han mener enda en nedtegnelse er nødvendig; han og andre ønsker å få øyenvitneskildringen nedskrevet, ikke bare hearsay; og til slutt føler Lukas at han er utrustet til å gjøre et godt arbeid.

Lukas utformer sin beretning med full oppmerksomhet på nøyaktighet. v. 3

Lukas forteller oss at på grunn av sin «fullkomne forståelse» mente han det var godt å skrive en beretning. Jeg fastholder at Den hellige ånd motiverte Lukas til å nedtegne denne beretningen på denne måten som en del av Guds plan for Bibelen. Hvert av evangeliene presenterer et noe variert perspektiv på Jesus. Lukas tilbyr et utenfrablikk, vendt innover: den ettertenksomme, metodiske hedningen, den utdannede vitenskapsmannen. Han var unikt utrustet og utvalgt av Gud til denne rollen. Selv om han kan ha vært motivert av tidsbestemte omstendigheter, var Ånden også virksom for å sikre en trofast nedtegnelse av Jesu liv og gjerninger i den tidlige kirken.

Vi må merke oss flere avgjørende punkter som Lukas nevner angående sin beretning om Jesu liv. Han skrev at det syntes godt for ham å skrive fordi:Han hadde en fullkommen forståelse. Ordet antyder at Lukas ikke fremsetter et åndelig krav om inspirasjon, men heller klart fastslår at han har full kunnskap om Jesu liv. Han sier ganske enkelt at mens andre har bruddstykker av historien, forstår han helheten.Videre strekker hans forståelse seg fra begynnelsen av fortellingen. Tenk på de andre evangeliene. Markus begynner med Johannes Døperens tjeneste og henviser i realiteten til Johannes bare for å komme fram til Jesu historie. Matteus gir en julefortelling, men det er lite oppbygging, og han utelater noen av de mer menneskelige elementene som Lukas tar med. Johannes ser helt bort fra dette og hopper i stedet helt tilbake til evigheten. Lukas kjenner historien fra begynnelsen i historisk forstand, og det er vinklingen i hans tilnærming.Han ville skrive fortellingen i rekkefølge. Dette kan for eksempel settes i kontrast til Johannes. Hans mål var ikke å gi en historisk fremstilling av Jesu liv og tjeneste, men å framstille Jesus som det evige, levende Guds Ord. Matteus presenterte Jesus som Messias. Markus som Frelseren. Lukas ønsker å fange historien. Når og hvorfor i Jesu liv, med nøyaktighet.Konklusjonen her er lik den som ble observert i de to første versene. Lukas’ beretning er fullstendig, pålitelig og ordnet. Den kan stoles på og etterprøves. Du og Teofilus kan lese med frimodighet og vite at dette er det som virkelig skjedde da Jesus levde.

KONKLUSJON

Vi avslutter med vers 4, formålssetningen i Lukas’ evangelium. Lukas skrev til Teofilus for «at du kan kjenne hvor pålitelig den opplæring er som du har fått». Vi kan med rette personliggjøre dette og si at Lukas skrev under Den hellige ånds inspirasjon for at du og jeg kan kjenne vissheten i evangeliet om Jesus Kristus. Vi kan stole på de historiske fakta og beretningen om Jesu liv, slik Teofilus kunne.

Har du trodd på Jesus til frelse? Har du lært om hans liv og lære? Hvis du har det, kan du stole på beretningen. Det er derfor Lukas skrev. Hvis ikke, kan du undersøke beretningen, se at den er sann, og stole på Kristus til frelse i dag.